Museum Quai Branly Paris
På alle måter er en bygning like fascinerende og unik som dens innhold
For franske presidenter har det blitt vanlig å avgi en modig erklæring, både arkitektonisk og kulturelt, som en varig arv fra deres tid i embetet – og flere av dem har fulgt Georges Pompidous eksempel, som startet tradisjonen med Pompidou-senteret. Et multifunksjonelt sted i hjertet av Paris, det er et tidlig mesterverk av Richard Rodgers og Renzo Piano. Bygningen huser blant annet Europas største samling av moderne kunst. To lignende erklæringer er Musée d’Orsay, en tidligere togstasjon som, under president Giscard d’Estaing, ble omgjort av Gae Aulenti, og omformingen, på forespørsel fra president François Mitterrand, av Grand Louvre, med dens glasspyramide og inngangshall designet av I.M. Pei.
Derfor er det ikke overraskende at president Jacques Chirac ønsket å sette sitt eget, ikoniske preg på den franske hovedstaden. President Chiracs livslange interesse for de såkalte ‘Arts Premiers’ og hans betydelige kunnskap om utenlandske, spesielt orientalske kulturer, la grunnlaget for et ambisiøst prosjekt. Det ville bestå i å skape et unikt miljø hvor den fantastiske mangfoldigheten og kvaliteten til 300 000 gjenstander skapt av eldgamle kulturer i Afrika, Amerika, Asia og Oseania kunne vises frem på best mulig måte under ett tak. For Jacques Chirac handlet det om …“å fremheve, i kontrast til den triste og truende dominansen av ensartethet, det grenseløse mangfoldet av kulturer og kunst”.
Logisk sett måtte kunstverket plasseres i et museum som på sin egen måte kunne representere en så radikal motpol til ensartethet. Selv den minste henvisning til klisjeer innen moderne arkitektur måtte unngås: bygningen selv skulle eksemplifisere sitt unike innhold.
Som arkitekten Jean Nouvel oppsummerer, “En unik arkitektur for unike objekter“ var svaret på denne utfordringen. Ateliers Jean Nouvel, hans arkitektkontor, ble satt til å designe det nye museet. Selv mottaker av Pritzker-prisen – ofte omtalt som arkitektenes Nobelpris – leder Jean Nouvel et av de få virkelig globale aktørene blant franske designfirmaer, med kontorer i Paris og Shanghai og et flerkulturelt personale på 130. Kjente for sin eksperimentelle tilnærming til arkitektur, har Ateliers Jean Nouvel bygget unike bygninger over hele verden, fra Sør-Korea til amerikanske midtvesten og fra Danmark til Abu Dhabi.
Musée du Quai Branly – omdøpt til Musée du Quai Branly-Jacques Chirac i 2016 for å hedre initiativtakeren – er definitivt ikke noe unntak, og fikk New York Times til å beskrive det som …“utfordrende, mystisk og vilt eksentrisk”. Plassert på stylter på venstre bredd av Seinen, ved siden av Eiffeltårnet, minner museet om en lang gangbro som uventet vender mot elven i stedet for å krysse den. Dens konvekse fasadepaneler kombinerer skrånende glassruter på øvre nivå med 29 vindusløse bokser av alle størrelser som stikker ut langs hele lengden av midtseksjonen. Den forvirring de skaper står i sterk kontrast til bygningens glatte kurve, slik at de ved første øyekast nesten ser ut som en forvirrende ettertanke.
Mer enn noen andre elementer er disse boksene det visuelle kjennetegnet til museet. Ingen av boksene er like, de varierer i både dimensjoner og farge: Trespa® Meteon® fasadepaneler – i en rekke solider farger fra taupe til oker gjennom diverse røde og brune toner – viste seg å være ideelt egnet for formålet. Til tross for å ha vært utsatt for elementene og bymiljøet siden 2006, ser panelene fortsatt like fine og levende ut som den dagen de ble installert.
Disse overhengende, flerfargede, strømlinjeformede boksene er alt annet enn enkle pynt. Som en høyst original fortolkning av det klassiske prinsippet om at ‘form følger funksjon’, har de en dobbelt hensikt helt sin egen. De er ikke bare en arkitektonisk metafor for det blendende mangfoldet av kulturer som vises inne i museet. Boksene tilbyr også et bredt spekter av mer intime utstillingsområder, som er ideelt egnet til å vise frem spesifikke gjenstander og samlinger. Som sådan kompletterer de det åpne romkonseptet til museet som en helhet: hovedutstillingsområdene er faktisk designet for å bevisst unngå grenser – og umiddelbart fordype den besøkende i den ekstraordinære mangfoldigheten av kunst som vises frem.
NO/NO
